I kjølvannet av G. Husabø og G. Skjærs artikkel "Ni jazzplater som bergar deg heilskinna gjennom Fresn" står Fres-imaget i faresonen for å få en litt for jazzfokusert vinkling. For å ikke la seg bli alt for engasjert av denne kompliserte og lite lyttervennlige musikken, kan det derfor være viktig å ha et av festivalsjef Per Christian Grovs mer slagkraftige utsagn i bakhodet; "jazz e homo".
La oss derfor legge jazzen litt til side for øyeblikket, og heller fokusere på de mer elementære vakkerhetene i god musikk; gode melodier, sunget fra en pen/mystisk/engasjerende kvinnestemme, pakket inn i et forførende sound. Det er også obligatorisk at dama skriver sine egne låter, spiller ett eller flere instrumenter, og har sterke meninger om krig og fred og religion og politikk og sånn. Jeg vet forsåvidt at jeg utelukker ganske mye musikk ved å foreta denne innsnevringen, men det er nå engang slik at denne artikkelen heter:
11 syngedameplater som berger deg helskinna gjennom Fres '06
Ah, den kvinnelige røst. Hva er det med den som gjør den så trollbindende? Er det bare at den generelt sett er en oktav lysere? Når Crash Test Dummies-vokalisten åpner munnen og synger "Wooooonce there was this gøøøøøøøøøørl who", så må man jo ærlig innrømme at det er i et toneleie som fort kan rote seg bort i resten av kompet. Det gir liksom ikke helt den samme gnisten. Men samtidig, Thomas Dybdahl sikter jo rimelig høyt da, når han åpner luka og ytrer med sin beste neger-imitasjon "Seeeems I had a WEEEEEEAAAAAkness...". Men det blir liksom ikke helt det samme det heller. Og jo mindre sagt om James Blunt, jo bedre.
Så å begrunne det hele med toneleie blir nok litt for enkelt. Det er jo ikke bare stemmen det dreier seg om her. Hva er det da som gjør det så mye mer interessant med kvinnelige enn mannlige artister generelt? Hvorfor vil jeg så mye heller høre og se en dame spille og synge en flott melodi, enn en mann? Nei, kan du fatte og begripe det. Men jeg gjør mitt beste for å finne det ut, virkelig! Som Bjørn Eidsvåg ville ha sagt; "Eg e bare ein mann, som gjer så godt han kan".
Siden jeg musikalsk sett er et svært egoistisk vesen, som ikke ville klart å bøye meg til å gjøre kompromisser på lista mi for å skulle bli enige med noen andre, ble jeg nødt til å skrive den alene. Jeg må derfor beklage at dette er døll lesning fra ende til annen. Jeg kan gjerne skrive underholdende, men tydeligvis ikke om musikk. Musikk er alvor! Hysj!
Neida. Musikk kan selvsagt gjerne være tull også. Jeg ler gjerne med, jeg. Men nå skal vi over til sakens kjerne her, før jeg roter meg helt bort. Og en siste notis; hvis det oppfattes som støtende at jeg bruker uttrykket "syngedame", så oppfordrer jeg herved til den øyeblikkelige iverksettelsen av uttrykket "syngemann", i likestillingens tegn!
Bjõrk - Vespertine (2001) Vi begynner temmelig langt unna den konvensjonelle oppfatningen av en syngedame-plate. Dette er nemlig den o store bibelen innen svevende knitre-avantgarde-pop. Knitr, plonk, zapp og dunk, harper, minimalistiske synth-greier, masse lavmælte strykere... og kor. Tro det eller ei, men dette blir egentlig aldri "pompøst". Amazon.com skriver: "She's reclaimed cutting-edge electronica, so often the province of geeks and technicians, for the poets and the passionate. Vespertine is a landmark, a revelation, and a truly fabulous achievement." Det tok meg halvannet år med lytting for å virkelig sette pris på plata, men når det først var gjort, så var det gjort. Len deg tilbake og lukk øynene. Ståpels all the way. Amen.
Tori Amos - Under the Pink (1994) En episk pianoplate. Man ser det på coveret, gjør man ikke? Den mystiske prinsessa som stiger ned fra fjellene. Og ja, det er akkurat slik det låter. I motsetning til det som er vanlig, er det faktisk her siste halvdel av plata som er høydaren. Her økes vakkerheten gradvis helt til man på slutten sitter med så spiss gåsehud at man lurer på om porene snart vil sprekke, slik at gørr tyter ut overalt. Uansett, dette var en liten avsporing, en veldig kort en, men lang nok til at jeg går snart tom for plass her. Tori har rødt hår og er ellers en smule artsy fartsy. Men her var hun virkelig i sitt ess, for dette er rett og slett sabla vakkert. Hun ser også ut til å ha en gjennomgående kampsak i tekstene sine om at Jesus (altså ikke Gud, det er faren til Jesus) var kvinne, men dette temaet styres tvert unna på akkurat denne plata.
Fiona Apple - When The Pawn Hits The Conflicts He Thinks Like A King What He Knows Throws The Blows When He Goes To The Fight And He'll Win The Whole Thing 'Fore He Enters The Ring There's No Body To Batter When Your Mind Is Your Might So When You Go Solo, You Hold Your Own Hand And Remember That Depth Is The Greatest Of Heights And If You Know Where You Stand, Then You Know Where To Land And If You Fall It Won't Matter, Cuz You'll Know That You're Right (1999) Nå, her er ei dame med bein i nesa. Lett sarkastiske tekster og rare, buldrende pianoakkorder er greia. Trommis Matt Chamberlain er så bakpå og sløy og cool at han nesten skulle fått en cola. Får ikke plass til mer her, siden tittelen på albumet er så lang.
Goldfrapp - Felt Mountain (2000) Dette er en ståpels-plate av de helt store, men jeg kjenner jeg balanserer elegant litt på kanten av reglene her nå, siden dette egentlig er en duo. Men når Alison Goldfrapp nå engang oppkaller duoen etter seg selv, får hun rett og slett bare tåle å bli med på lista. Alison har kort og greit den nydeligste stemma i hele verden, og selv om de senere platene har vist seg å være hakket hippere og kvassere med sin glam-disco-approach og bøttevis med gamle synther, er det fortsatt kun denne svevende og lavmælte greia her som er uten et eneste dødpunkt. Albumets klimaks kommer mot slutten med låten Utopia, som forøvrig er samme navn som bæres av et visst halvpretensiøst og lettere schizofrenisk Sogn-band (skaff dei ei platekontrakt!). Jeg har Alison som skrivebordsbakgrunn, bærende på en diger Farfisa-synth.
Joni Mitchell - Ladies of the Canyon (1969) Hvah? En plate fra før 90-tallet? Hæh? Før 80-tallet også? Hvad bæhager? Før 70-tallet?! Hva er dette for antikkgjenstand? Hvordan fikk jeg i det hele tatt tak i den, har jeg gravd den opp fra jorda eller stjelt den fra et museum? Neida, den ble faktisk kjøpt på Platekompis, nå i disse moderne tider er det nemlig vanlig at gamle LPer gjenutgis på CD. Det ville ha vært politisk ukorrekt av meg å utelate Joni Mitchell fra denne lista. Når det er sagt, er det fremdeles rimelig politisk ukorrekt å ikke velge "Blue" som som hennes representative album. Men, som de sier i disse tøffe nymotens actionfilmene; "Watch me".
Ane Brun - Spending Time with Morgan (2003) Jeg var der, på den første lille konserten hun holdt i Norge, under Moldejazz 2001. Jeg kjøpte hver og en av de første demoene hennes, og møtte opp på mang en konsert før hun først i fjor begynte å sprette opp øverst på VG-lista. Folk brukte lang tid på å oppdage henne, men så hadde hun da heller verken Sony, BMG, Virgin eller EMI i ryggen. Dette er hennes forglemte førsteplate, som faktisk er bedre enn den andre. Nesten kliss naken produksjon med hovedsaklig kassegitar og vokal, men låtene er så sinnssykt flotte at det er liksom helt greit. Dagbladet skrev dengang: "Ane Brun overbeviser når hun tar noen steg vekk fra opplagte og skoleflinke kassegitar-og-strykere-øvelser som On Off". Til opplysning en ganske minimalistisk låt som har én cello, som spiller få og svært flate, vibratoløse toner. Men herregud da, NOE måtte de jo skrive.
Marit Larsen - Under the Surface (2006) Enda en "Under the..."-plate, gitt - de pleier visst å være gode. Snille lille Marit har allerede fått godt med spalteplass i Fresn-forumet. Og det viser seg altså at plata er dritbra, altså litt bedre enn bare knallbra, og dermed bra nok til å få sin fortjente plass på denne lista. Jeg hadde skikkelig troa på Marit, hadde jeg. Og selv om det hele ble litt gladere enn jeg hadde trodd, og Kåre Vestrheim klæsja sammen et litt glættere uttrykk enn jeg kanskje hadde forventet, er jeg allikevel ikke skuffet. For her er nemlig et knippe virkelig nydelige låter, jeg må nevne spesielt Solid Ground, This Time Tomorrow og To an End, featuring Tom fra Helvete (Thom Hell). Torstein Lofthus viser at han er en av våre sløyeste poptrommiser, og skarptrommelyden er forøvrig kanskje denne listas fineste. Marit drar kule licks på sin gitar, og jaggu rocker hun på munnspill også. Hartvix har henne som skrivebordsbakgrunn.
Kate Bush - Aerial (2005) Noen blir bare bedre med alderen, og alt det der. Hele den smørja. En episk dobbelplate, der dama gjør alt fra å drive maraton i fuglelyd-imitasjon til å dra igang store, episke låter om vaskemaskinen sin. Jada! Allmusic.com oppsummerer: "Nothing much happens on Aerial except the passing of a day, as noted by the one who engages it in the process of being witnessed, yet it reveals much about the interior and natural worlds and expresses spiritual gratitude for everyday life. " Sannsynligvis en gjenganger hos Sindre Fauske.
Hanne Hukkelberg - Little Things (2004) Sannsynligvis den eneste av disse 11 platene der sykkelhjul er et av de mer frekvente instrumentene. Vi skal altså litt tilbake til knitre-avantgarde-popen igjen, men denne gangen med en liten jazztouch. Æsj, jazz, tenker du kanskje. Men det er ikke så fullgæli det her. Langt ifra, faktisk. Allmusic.com skriver: "Swirling strings, a plucked banjo, and a treated drum track - not to mention the breathy clarinets - make "Displaced" sound like Tin Pan Alley meeting Blade Runner." Kåre Vestrheim har forøvrig jaggu produsert denne også.
Anja Garbarek - Smiling and Waving (2001) Enda lenger inn i avantgarden skal vi, for dette er rimelig spesse greier. Plata inneholder bemerkelsesverdig lite tradisjonelle "pop"instrumenter som trommer, gitar og piano - derimot er det mer av ting som obo, fagott, etc. Ja, man får en slags kammer-avantgarde-minimalisme-feeling av hele greia. Allmusic.com skriver: "shades and specters of different music such as jazz, classical, rock, trip-hop, and even dub waft through this airy mix, though all of them appear as ghosts, musics that are what we remember them as, from some near future emptiness, rather than as current constructs from which to make music from." Word.
Maria Solheim - Behind Closed Doors (2002) Mellom linjenene befinner det seg her kanskje litt småpreik om Gud og sånn. Men om man ikke ønsker behøver man jo ikke akkurat å aktivt høre etter det ("Music is music, and God is God" -Kjell Oversand). Torstein Lofthus gjør alt han kan for å være så urhipp som overhodet mulig på trommer. Første halvdel av denne plata er nærmest sensasjonell, men deretter daler det bittelitt ned. Allikevel, det var noe med denne plata som bare trollbandt meg, og fikk meg til å virkelig begynne å kjøpe popplater, og slik sett skylder jeg jo den en stor takk. Kanskje det rett og slett var Guds vilje. Eller Kirkelig Kulturverksteds.
Så var det disse oppsummerende tankene, da. Først litt statistikk. Av disse 11 damene er 3 gitarsyngedamer, 4 pianosyngedamer og 4 rare elektronikaplingplongsyngedamer (Joni og Marit får et halvt poeng hver som både gitar- og pianodame). Hva kan dette lære oss? Er gitardamene på vei ut? Blir det full krig fremover mellom pianodamene og elektronikaplingplongdamene? Tiden vil vise. Det neste vi skal gjøre er å rangere platene i en skala fra "høykultur" til "popkultur", i håp om å heve noen øyenbryn og reise noen kulturhierarkiske spørsmål:
høykultur-->. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . <--popkultur
Det er også verdt å merke seg at hele 2 av 11 plater har en tittel hvis 2 første av totalt 3 ord viser seg å være "Under the". Hva kan dette bety? Er musikken underordnet noe spesielt? Er dette musikk man må grave litt dypere i for å oppdage sannheten?
Alt dette var, som Bjørn Alterhaug (en jazzmann) ville ha sagt det, vitenskapelig tøv. I vitenskapelige miljøer er man som kjent ekspert på å forme sannheten til å tilpasse sine egne behov. Men i slike miljøer finner man også utstikkere, såkalte rebeller, eller raddiser. En av disse er professor Leif Jonsson, som heller velger å styre unna alle disse vitenskapelige svadanormene, og kort og greit si "jättebra".
Jeg kaster meg glatt på rebell-approachen, og kan med hånden på hjertet fastslå at alle disse 11 platene er nettopp jättebra. Noen av dem er tilogmed langt, langt mer enn det (for meg i alle fall). Så, that's it, gå ut i platebutikken og kjøp damemusikk - og la deg forføre av de myke og mystiske røster, ikledd vakre såvel som obskure klanger!
Eirik Myhr (part-time syngemann)
Publisert 28.03.2006